Mitt lille land...

Fredag 22 juli 2011 vil for alltid være printet inn i hukommelsen.

Vi hadde endelig ferie, vi skulle slappe av etter en travel arbeidsperiode, kose oss med barna. Ha tid sammen med vår lille familie.

På vei til Etne på fredag, stoppet vi såklart innom Ølen møbel. De har utrolig mye fint fra alle mine favorittmerker; TineK, House doctor osv..

Jeg kjøpte litt forskjellig, men spesielt glad er jeg i keramikken fra TineK.

Ett kjøkkenhåndkle fra ByNord ble også med..

Jeg var glad og fornøyd da vi var vel fremme i etne, noen timer før bomba gikk av;

Vi hadde vært på en lekeplass i hjembygda mi, ungene lekte og koste seg mens vi ventet på at bestemor/oldemor skulle bli ferdig med hvilen sin slik at vi kunne besøke henne.

Ungene sprang rundt, lo og smilte.

Vi besøkte bestemor, fikk hennes supergode pannekaker og annet godt.

Etterhvert ble ungene utålmodige så vi kjørte hjem. Radioen i bilen stod på som vanlig, og vi forstod ikke hva vi hørte.

"En eksplosjon? I oslo?"

Da vi kom til søkenbarnet mitt på besøk ba jeg henne skru på tv. 

De bildene vi så der vil jeg aldri glemme.. bygninger som var knust, røyk og støv i luften, mennesker som gikk rådville omkring..

Jeg satt meg rett ned og var i sjokk.

Så kommer meldingene om skytingen.

Jeg ringer mamma på tlf. De er på vei hjem fra Sverige, og hadde akkurat kjørt igjennom Oslo da bomben gikk av. De hørte også på radioen og var bekymret.

Skytingen på Utøya eskalerer, en venn på facebook skriver at ingen må ringe til familie av henne, som er der. De gjemmer seg for gjerningsmannen.

Det går ikke lang tid før hun skriver det er trygge, og jeg puster litt ut.

Tallene på omkomne blir foreløbig 10.

Vi ser på nyhetene hele kvelden...

Når jeg legger meg, så er det med en vond følelse i magen.

Det første jeg gjør når jeg våkner er å sjekke nyhetene..

Over 80 døde.

Jeg forteller det til pappa, og mamma, de er sjokkerte.

"Kjære Gud, hva har skjedd!?"

Gjerningsmannen kaller seg konservativ kristen. Kristen! Det føles som ett hån mot alt kristendommen står for.

Vi ser litt mer på nyhetene, lamslått over å se ungdommen som svømmer for livet..

Til slutt må vi skru av og tilbringe tid med ungene. De skjønner lite av dette, og vi prøver å ta oss sammen.

I dag var dette det første jeg tenkte på da jeg våknet. Dagen har vært uvirkelig.

Vi har vært en tur i skogen, ungene badet litt og det var godt å komme seg litt ut.

Senere ser vi bildene av Jens Stoltenberg på talerstolen i gudstjenesten.

Utrolig rørende, for en flott statsminister vi har!

Nå må vi stå sammen.

Som en overlevende fra Utøya sa:

"Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen."

Fantastiske ord!

Ønsker alle en fin kveld.